Debatt

Pseudokode er enkelt – politikk er vanskelig. KI-budene bygger broen

if/else løser ingenting i et adaptivt, komplekst system som Norge. KI-politikk krever systemforståelse, naturhensyn, sikkerhet og velgeraksept – og det krever felles prinsipper før vi kan skrive de konkrete funksjonene.

Silvija Seres, teknolog, matematiker og investor
Silvija Seres, teknolog, matematiker og investor Foto: John Fredrik Kvalnes
Silvija Seres, spesialrådgiver Langsikt
12. des. 2025 - 15:02

Dette debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Innlegg kan sendes til debatt@digi.no.

Lars Askvig har laget en fin liten pseudokode av Langsikts KI-bud, der han får det til å se ut som om vi burde kunne legge hele samfunnsmodellen inn i en if/else-struktur og så kompilere Norge på nytt. Det er et godt retorisk grep. Men det illustrerer også noe viktig: selv god pseudokode forutsetter at man forstår arkitekturen den skal kjøre i.

Askvig starter med: if Langsikt: talk() else: build() – en slags Python-adjacent vibekode. Men politikk er ikke et program som begynner å virke når man legger til en fiktiv funksjon. Det er ikke nok å skrive define(how) når variabelen heter samfunn. For at noe skal build(), må et bredt flertall være med på omprioriteringen. Som Jens Stoltenberg sa i sin finanstale:
"Det er lettere å bevilge enn å kutte. Men politikk er å velge. For at noen formål skal få mer, må andre få mindre. Ansvarlig styring handler ikke om alt som kunne vært gjort, men om alt som faktisk kan gjøres."

KI-budene

Derfor ligger KI-budene ikke på “how”-nivå. Det finnes hundre glimrende KI-prosjekter Norge kunne startet i morgen – akkurat slik mange organisasjoner starter fragmentert uten retning. Men i realiteten kan vi bare gjennomføre de få som er politisk mulige, samfunnsmessig forsvarlige og akseptable innenfor naturhensyn, sikkerhet, kapasitet og velgerlogikk. KI-budene forsøker ikke å skrive apper; de forsøker å definere operativsystemet som politikken og teknologien skal bygges på – og et system der mange faktisk kan delta i en transformasjon som går raskt, brutalt og ofte uforståelig for folk flest.

Askvig antyder at riktig bruk av KI burde “fjerne tåkeprat”. Det er en nydelig ingeniørtanke. Men used_right(KI) returnerer aldri True hvis vi ikke først har definert hva som er riktig bruk, hvem som har ansvar, hvilke datasett som er legitime, og hvordan risiko, tilsyn og samfunnskritisk infrastruktur skal håndteres. KI-budene etablerer nettopp et API som politikk og teknologi kan dele, slik at KI kan brukes i samfunnet – ikke bare i et utviklingsmiljø.

Høyerordens funksjoner

Hvis vi først skal skrive dette som kode, er det mer presist å tenke i høyereordens funksjoner enn i if/else-grener. KI-politikk er ikke lineær kontrollflyt; det er optimalisering under funksjonelle begrensninger:

policy = optimize(
objectives=["verdiskaping", "sikkerhet", "tillit"],
constraints=["natur", "budsjett", "kapasitet", "rettigheter"]
)

Selv den mest elegante pseudokode hjelper lite hvis du hopper rett til build() uten å forstå hva systemet skal optimalisere for. Det er her forskjellen mellom politikk og ingeniørkunst ligger: Teknikk fungerer under kontrollerte forhold. Politikk må operere i en kompleks, volatil virkelighet – med tilbakekoblinger, forsinkelser og konsekvenser som ingen syntaks kan fange.

Vi bør være forsiktige med å “vibekode samfunnet” uten dyp forståelse for algoritmer, operativsystemer og KI-arkitektur. Et samfunn kan ikke refaktoreres som et bibliotek. Det må styres, med prinsipper som gjør handling mulig – ikke med syntaks som gjør komplekse spørsmål enkle på skjermen. Og hvis vi først vibekoder: Da må vi også spørre om KI-en som skriver koden deler våre kulturelle og demokratiske premisser. Det gjør den sjelden.

Emergente egenskaper

Vibekoding fungerer utmerket på TikTok, men ikke på samfunnsnivå. Systemteori minner oss om at komplekse samfunn ikke følger if/else-logikk, men har emergente egenskaper og tilbakekoblingssløyfer som ikke lar seg abstrahere bort. Man kan skrive en elegant funksjon som build(), men uten forståelse av helheten – natur, sikkerhet, tillit, kapasitet – får man ikke et system som kjører. KI-budene forsøker å adressere nettopp dette: den systemiske arkitekturen som må være på plass før man kan skrive applikasjonslogikken.

Askvig ber om konkretisering, og det er et rimelig krav – men nettopp derfor må konkretiseringen ikke overlates til et lite fagmiljø. Hva Norge faktisk skal build() må bestemmes av næringsliv, forskning, kommuner, sivilsamfunn og velgere. Dette er ikke et område der bedre prompting gir oss sannheten; det krever prioriteringer, avveininger og et bredt demokratisk mandat. KI-budene er ikke fasiten, men garantien for at prosessen ikke starter i blinde.

KI-budene er ikke et ferdig program.
De er import-setningen Norge trenger for å begynne å build().

Dansk digitaliseringsminister Caroline Stange (M)
Les også:

Tester Microsoft-alternativ: «Jeg er i ferd med å bli gråhåret»

Kommentarer
Du må være innlogget hos Ifrågasätt for å kommentere. Bruk BankID for automatisk oppretting av brukerkonto. Du kan kommentere under fullt navn eller med kallenavn.