Seniorforsker Torstein Nesheim ved Norges Handelshøyskole (NHH) peker på en sentral utfordring i et innlegg i Digi – nemlig den politisk-administrative fragmenteringen av digitaliseringsarbeidet i offentlig sektor.
Nesheim har helt rett i at organiseringen står i veien for effektiv gjennomføring av digitaliseringsstrategien. Men det holder ikke å peke på strukturelle svakheter alene. Skal vi lykkes, må vi også tørre å spørre om digitaliseringens faktiske effekt på verdiskapingen. Hvordan skal vi motivere og skape drivkraft blant de ansatte som faktisk skal realisere strategien?
Mer forvaltning enn verdiskaping
I dag styres norsk offentlig sektor i altfor stor grad etter prinsipper hentet fra forvaltningstradisjonen som er basert på kontroll, regelverk og budsjettdisiplin. Det snakkes altfor lite om brukeropplevelse, innovasjon, resultatoppnåelse og reell verdiskaping – både for innbyggere og ansatte. Når vi mangler tydelige mål om verdi, havner vi i et byråkratisk nullspill der digitalisering blir et spørsmål om å «implementere prosjekter» snarere enn å skape forbedringer i folks liv.
Denne svakheten er også tallfestet. I et ferskt notat fra Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) fremgår det at hele ni av ti offentlige virksomheter ikke klarer å realisere gevinster av sine digitaliseringsprosjekter. Det er et alarmerende tegn på at vi i dag mangler evne til å gjøre teknologi til reell verdi. Når strategier utarbeides uten at organisasjonen er rigget for å hente ut effektene, mister digitalisering all sin mening.
Farlig hvilepute
En sentral årsak til at vi ikke kommer videre, er at vi ikke må. I podkasten Liberal halvtime fra tankesmien Civita 25. april sier tidligere finansminister Jan Tore Sanner rett ut at vi har råd til å la være, fordi vi har oljepenger.
Den politiske risikoen ved å gjøre tøffe prioriteringer er høy – og derfor skjer det altfor lite. Men dette er en farlig hvilepute. Oljefondet gir oss økonomisk handlingsrom, ja – men også en falsk trygghet som hemmer nødvendig utvikling. Lederne i byråkratiet som forvalter oljepengene, kan fortsatt si «Ja takk, begge deler», og dermed uteblir de harde, men nødvendige valgene. Når pengene smøres tynt utover, uteblir også effektene.
KI utfordrer organiseringen
I parallell med manglende politisk vilje, står vi midt i et teknologisk skifte. Kunstig intelligens (KI) akselererer utviklingen og utfordrer tradisjonelle roller – spesielt i mellomledelsen. Når KI tar over oppgaver knyttet til informasjonsflyt, rapportering og koordinering, må vi tørre å spørre oss selv hvilken rolle menneskelig lederskap skal ha i fremtidens organisasjoner.
Vi mener det ikke er et spørsmål om å erstatte mennesker, men om å frigjøre dem til verdiskapende arbeid. For å få til det, må vi organisere på nye måter – ikke bare omorganisere i gamle strukturer.
Verdiskaping må være målet
Det er på høy tid at vi begynner å organisere digitaliseringsarbeidet med utgangspunkt i dem vi er til for – og skal skape verdi for. Det betyr at vi må definere verdiskaping som et tydelig mål, også i offentlig sektor.
Vi må måle suksess ut fra brukeropplevelse, samfunnseffekt og kompetanseutvikling – ikke bare etter om budsjettene overholdes.
Ledere må utvikle og lede for innovasjon, utvikling og fremdrift – ikke for administrasjon og overholdelse av regler.
For å lykkes er det kritisk å utvikle egen kompetanse slik at virksomheter – både offentlige og private – står stødig i møte med fremtidens krav. Samtidig krever det ledere som både omfavner og utløser digitaliseringspotensialet, men som aldri mister mennesket av syne.
Tid for handling
Vi kan ikke lenger lene oss tilbake og tro at det ordner seg så lenge oljefondet er stort nok. Norge står overfor krevende prioriteringer. Velferdsstaten vår er ikke bærekraftig uten gjennomgripende endringer. Det handler ikke lenger om hvor mye penger vi har, men hvordan vi bruker dem – og om vi faktisk evner å endre strukturene som hindrer fremdrift.
Derfor oppfordrer vi politikere, offentlige ledere og næringslivstopper til å ta inn over seg alvoret. Norge må prioritere. Vi må organisere oss for verdiskaping, ikke kun forvaltning.
Og vi må, som samfunn, endelig kjenne på en reell og felles «sense of urgency» – at det haster. Det skylder vi både dagens ansatte og fremtidens innbyggere om vi ønsker at velferdsstaten skal bestå.
Starlink-rivalisering: – Spesielt når den største konkurrenten kan gå løs på loven med motorsag
