Regjeringen har satt av over én milliard kroner til seks nye KI-forskningssentre. Det er en modig, fremtidsrettet satsing, og jeg tror den kan bety mye for norsk innovasjonskraft. Men ett spørsmål skulle jeg gjerne fått bedre forståelse for: Hvem skal fylle stolene i disse sentrene?
Tallene peker i en retning som overrasket meg litt da jeg satte meg ned og regnet gjennom dem. Statistisk sentralbyrå (SSB) melder at arbeidsinnvandringen til Norge falt til 10.500 personer i 2025, det laveste på tjue år. Samtidig viser en fersk rapport fra Samfunnsøkonomisk analyse, bestilt av Finans Norge, at Norge hadde 116.000 IKT-spesialister i 2024, men vil trenge 128.000 innen 2030. Jeg kan ta feil i akkurat hvor stort gapet blir, men etter min mening er dette noe verken forskningssentrene eller utdanningsinstitusjonene alene kan tette. Selv om antallet som fullfører en IKT-grad har økt til rundt 6000 i året.
Krevende rekruttering
Jeg har fulgt med på rekrutteringsmarkedet gjennom flere år i IT-bransjen, og det jeg ser, stemmer godt med tallene. Manpower Groups rapport Human Edge 2026 viser at kunstig intelligens er det klart vanskeligste kompetanseområdet å rekruttere globalt og at tre av fire norske bedrifter melder om utfordringer med å finne riktig kompetanse. Så sent som i juni 2026 sto over 16.000 tech-stillinger ledige her til lands, ifølge bransjetall. Slik jeg ser det handle dette sjelden om manglende ambisjoner. Tvert imot handler det om at folkene rett og slett ikke er der ennå.
Jeg har selv sittet i ansettelsesprosesser der stillinger står åpne i mange måneder fordi vi ikke finner riktig spesialistkompetanse i det norske arbeidsmarkedet. Og jeg husker godt hvor tungt det var å se et prosjekt bli forsinket fordi vi ikke fant folk.
Etter min erfaring løfter flere norske selskaper i dag blikket mot Sverige, Polen og India for å fylle disse hullene. Jeg tror de fleste av oss gjerne skulle sett at flere av disse stillingene kunne besettes lokalt.
Norge ligger som nummer 12 av 69 land på IMDs World Digital Competitiveness Ranking for 2025, bak blant annet Danmark, Nederland, Singapore og Sveits. Det er interessant og litt tankevekkende at disse landene også later til å være flinkere enn oss til å tiltrekke seg utenlandsk spesialistkompetanse. Samtidig vil jeg være ærlig om at rangeringer som denne aldri forteller hele historien. Jeg tror ikke løsningen er så enkel som å kopiere et annet land.
To sider av samme sak
Dette bringer meg til spørsmålet jeg egentlig ønsker svar på, stilt med respekt for et krevende politisk håndverk. Våren 2025 vurderte Stortinget et forslag om et statlig medfinansieringsfond for strategisk KI-infrastruktur, blant annet datakraft og regnekapasitet, og landet på å prioritere forskningssentrene i stedet. Det er et forståelig valg gitt begrensede budsjetter, og jeg respekterer at slike avveininger sjelden er enkle. Likevel lurer jeg på om vi, nå som begge tallseriene peker samme vei, burde se på rekrutteringspolitikk og infrastruktursatsing i mer direkte sammenheng, slik at forskningsmidlene får fullt utbytte.
Jeg tror ikke svaret ligger i enda et forskningssenter alene, og jeg mistenker slett ikke at noen i regjeringen tror det. Jeg tror svaret ligger i å se rekrutteringspolitikk og forskningspolitikk som to sider av samme sak, noe jeg gjerne skulle sett mer av i den offentlige samtalen om kunstig intelligens.
Jeg tror vi deler målet om at Norge skal lykkes i KI-kappløpet. Og jeg stiller dette spørsmålet fordi jeg tror på den samtalen, ikke for å konkludere på regjeringens vegne. Spørsmålet jeg sitter igjen med, er om vi også er enige om veien dit.
FN-rapport: Så mye strøm bruker KI
