Bare det å bruke et tastatur ble på førti- og femtitallet regnet som feminint arbeid. Å programmere datamaskiner var lavstatus, en rutinepreget oppgave, og noe det var best å sette sekretæren til.
De nye, blanke maskinene kom dermed med eventyrlige karrieremuligheter, morsomme oppgaver og høyere lønn for teknisk interesserte unge damer. Først på 80-tallet stupte andelen kvinnelige søkere til programmeringsstudier.
For å finne røttene til myten om programmereren som den asosiale, mannlige, nerden i natten, må vi flere tiår tilbake, til en tid der faget desperat søkte å profesjonalisere seg, og rekruttere de beste folka.
− Akkurat som å planlegge middag
− Programmering krever tålmodighet og et øye for detaljer. Derfor er kvinner rett og slett naturtalenter til det fremvoksende faget, forklarte Cosmopolitan sine lesere i april 1967.
Bransjen søkte kvinner og fristet med lønninger som nærmet seg det menn kunne forvente å tjene.
− Det er akkurat som å planlegge middag, forklarte Dr. Grace Hopper til damebladet.
(Fun fact: To år senere ble Hopper hedret med tittelen «Årets mann i informatikk», i den første årlige kåringen i regi av Data Processing Management Association.)
− Det eneste du må gjøre er å forstå hvordan en datamaskin kan løse et problem, og så instruere maskinen i å gjøre det, forteller en ikke navngitt programmerer til Cosmo-leserne.
Typisk kvinnearbeid der altså.
En av datavitenskapens vakreste ideer har nettopp blitt overgått
Hard maskinvare, myk programvare
Mannlige ingeniører bygget maskiner, mens kvinnelige kodere sørget for at behovene ble oversatt til et språk maskinene forsto. Mens maskinvare (hardware) ble sett på som hardt og maskulint, var programvare (software) mykt og feminint.
Slik var det også 20 år før Cosmo-artikkelen, da verdens første programmerbare, elektroniske flerbruks-datamaskin skulle settes opp. Maskinen veide 27 tonn og dekket et areal på 167 kvadratmeter da den var klar i 1946. ENIAC (Electronic Numerical Integrator And Computer) ble bygget av den amerikanske hæren for å beregne ballistiske baner.
Seks matematikere, som senere fikk tilnavnet Eniac-jentene, fikk jobben:
Kathleen McNulty, Frances Bilas (som forresten var først med å innføre programmering med tastatur i stedet for loddebolt), Betty Jean Jennings, Betty Holberton, Ruth Lichterman og Marlyn Wescof.
De seks regnes av mange som verdens første programmerere.
Programmeringen, eller som det ble beskrevet den gang, «tilpasningen av beregningsplanene» til maskinvaren, besto i å kople om kabler og stille inn tallskiver. At oppgaven med å sette opp maskinen skulle by på noen problemer og kreve noe tankekraft, hadde de mannlige ingeniørene ikke sett for seg.
Men hvert nytt problem krevde nye omkoblinger og innstillinger. Det fantes ingen håndbøker, ingen beste praksis eller tidligere erfaringer. Kvinnene måtte finne ut det meste på egen hånd. Da de var ferdige, kunne en bane beregnes på 30 sekunder i stedet for 20 timer.
Svartekunst for de innvidde
− Sammenlignet med de fleste tekniske yrker var programvareutvikling uvanlig åpent for kvinner, skriver Nathan Ensmenger, professor ved Princeton, i en artikkel om temaet.
Raskt voksende behov for arbeidskraft ga lite rom for diskriminerende ansettelseprosesser. Bransjen reklamerte spesielt mot jenter som kom rett fra skolebenken. – Vær en del av dataprosesseringen. – Bli en karrierejente, fristet selskapene.
Opptaksprøvene var gjerne kjønnsnøytrale evne-tester, som testet enkle matteferdigheter og evnen til å se mønstre.
Kilder fra USA på sekstitallet indikerer at kvinneandelen blant programmerere var nærmere tretti prosent, i en tid da færre enn fire av ti kvinner var i arbeid.
Sakte men sikkert vokste statusen til programmeringsfaget. Eniac-jentene hadde vist at arbeidet krevde problemløsning og analytiske evner. Primitiv maskinvare hadde begrensninger i både minne og fart, noe som krevde at programmerere utviklet kløktige teknikker for å utnytte maskinvaren til det fulle.
De som lyktes, fikk en aura av mystikk rundt seg. Programmeringen fremsto mer som håndarbeid enn vitenskap. Om programmet lyktes, var avhengig av programmererens private teknikker og oppfinnelser.
Mot slutten av sekstitallet begynte fagmiljøet å se behovet for å profesjonalisere yrket.
Måtte kommunisere med jaktradio under skogbrann
Profesjonalisering = maskulinisering
− For å heve statusen til faget, måtte unge ambisiøse fagfolk ta avstand fra de aspektene ved faget som ble sett på som rutine og lavstatus, skriver Ensmenger.
Fra å være en aktivitet som kunne utføres av lavstatus ansatte i sekretær-roller, oftest kvinner, ble programmering sakte, men bevisst, gjort om til et høystatus, vitenskapelig og maskulint fag.
Nye krav om høyskoleutdanning og kostbare sertifiseringer ekskluderte mange, betydelig flere kvinner enn menn.
Programmerer-typen er overdrevent uavhengig, ofte egosentrisk, lettere nevrotisk, og på grensen til schizofren
Bransjeanalytiker Richard Brandon, 1968
Enkelte psykologiske trekk gjorde deg dessuten bedre egnet til å være programmerer, mente innflytelsesrike stemmer i bransjen. Maskuline trekk ble sett på som bedre.
Den dyktige programmereren er «overdrevent uavhengig, ofte egosentrisk, lettere nevrotisk, og på grensen til schizofren», mente en innflytelsesrik analytiker i faget.
At programmerere manglet grunnleggende sosiale ferdigheter, festet seg raskt som en myte. Snart ble også interesse for teknologi koblet til maskuline trekk.
Myten om at programmereren jobber best om natten, har et mer praktisk opphav.
Nerden i natten
− I en tid da datamaskiner var store, dyre maskiner som kjørte i batch-produksjonsmodus, hadde programmerere bare uhindret tilgang til maskinen i noen få timer, gjerne over natten, skriver Ensmenger.
Det ble en barriere for kvinner, som ikke slapp unna plikter på hjemmebane.
− Men selv etter at de tekniske kravene som førte til nattarbeidet, forsvant, fortsatte kulturen med nattarbeid i bransjen, skriver Ensmenger.
I visse informatikkmiljø ble nattarbeid et hederstegn. Den dag i dag forteller kvinnelige programmerere at forventingen om arbeid utover i de små timer fører til at flere kvinner hopper av tekniske yrker.
En annen grunn til frafallet er opplevelsen av å stadig måtte forsvare, eller underspille, egen interesse for programmering.
IBM får millioner etter konflikt med en av landets største offentlige IT-leverandører
− Fortsatt et guttefag
− Unge kvinner som vokser opp i Norge, tenker ikke på IT som et mulig utdanningsvalg når de går fra ungdomsskolen til høyere utdanning, skriver professor Hilde Corneliussen i sin ferske bok Reconstructions of Gender and Information Technology – Women Doing IT for Themselves.
IT er fortsatt et guttefag, sier mange forskeren har møtt i arbeidet. Studier har vist at kvinner som er interessert i IT, blir sett på som annerledes enn andre kvinner.
− «Ekte kvinner» er ikke «ekte ingeniører», og omvendt, kvinner som virkelig er interessert i ingeniørfag er ikke «ekte kvinner», skriver Dr. Wendy Faulkner i en artikkel om kvinners erfaringer fra bransjen.
− Den utbredte mistroen til kvinner og jenters interesse for IT, kan føre til svakere innsats for å rekruttere jenter til bransjen, skriver Corneliussen.
Samtidig regnes Norge blant de mest likestilte landene i verden. Det kan gi en opplevelse av at problemet allerede er løst, og at mangelen på kvinner i IT ikke er en systemisk utfordring, men kommer av jentenes «dårlige» valg av utdanning. Det kan gi den paradoksale effekten at kvinner som er offer for manglende likestilling, blir mistrodd og ikke får støtte, mener Corneliussen:
− Som om det at vi har en policy gjør at problemet allerede er løst.
Frykter at Trump kan stenge europeiske nettsider
