KOMMENTAR: Kunstig intelligens

Dokumentarfilmen iHuman - Realisme eller dystopi?

iHuman spiller på frykt og usikkerhet, og bidrar ikke til en opplyst og konstruktiv debatt om AI, mener Digi-bidragsyter Torgeir Waterhouse

Dokumentarfilmen om kunstig intelligens bruker en rekke visualiseringer som den på bildet. Innsender mener at filmen gir et feil bilde av AI.
Dokumentarfilmen om kunstig intelligens bruker en rekke visualiseringer som den på bildet. Innsender mener at filmen gir et feil bilde av AI. (Illustrasjonsfoto: Euforia)

iHuman spiller på frykt og usikkerhet, og bidrar ikke til en opplyst og konstruktiv debatt om AI, mener Digi-bidragsyter Torgeir Waterhouse

Det har vært mye snakk og hype om AI de siste par årene, derfor er det også mye snakk og hype om filmen iHuman for tiden. Produsenten og filmskaperen har lykkes godt med å selge den inn til alle de store mediene, det har blant annet vært store oppslag på flater som Amagasinet og Lindmo.

Temaet er i tiden og det er viktig at nettopp slike store medieflater også tar opp kunstig intelligens og hva det kan bety for oss som samfunn. Det har også vært en lang rekke spesialvisninger av filmen på konferanser, bedriftsinterne arrangement og mer.

Spiller på usikkerhet og frykt

Det er ingen overraskelse at iHuman slår godt an. Den treffer en gryende debatt godt, den spiller på usikkerhet og frykt, den er langt på vei laget som en sci-fi-spillefilm og den er godt laget. Det er også noe av problemet med den. Den er først og fremst en påstand, som søker å definere hvordan AI kommer til påvirke oss, formidlet gjennom godt filmhåndverk som blander dokumentarens og spillefilmens virkemidler.

Filmskaperen Tonje Hessen Schei, slik jeg forstår henne, hevder å være som barna som peker på at keiseren er naken, og bruker filmfortellergrep med stor forståelse for hvordan man sikrer et bestemt etterlatt inntrykk. For meg fremstår den som åpningsscenen i Terminator 2 når bomben utraderer storbyen i Sarah Connors mareritt. Altså et dystopisk perspektiv uten den bredden i perspektiv den burde ha. Regissøren var, ikke så overraskende, ikke enig med meg i en slik beskrivelse av filmen når den var del av temaet til diskusjon på Ekko i forrige uke.

Les også

Tidligere har jeg beskrevet eller oppsummert filmen med: "AI will solve poverty and then we’re all going to hell. Except for European scientists, they’re going downhill skiing." Det er omtrent det filmens budskap er; at alt vil gå galt. Filmen bidrar til å gi inntrykk av at AI (slik vi kjenner det) er som AGI, altså generell kunstig intelligens, det er både uriktig og uærlig.

Sentrale tema - men ensidig og selektiv vinkling

Temaene, spørsmålene og bekymringene som preger filmen er viktige, og det er mange valg som må være rett og problemer vi må forebygge med både teknologien og teknologianvendelsen. Likevel kan iHumans ensidige og selektive vinkling i verste fall fungere effektivt mot en opplyst debatt fordi den fremstiller en av mange mulige utviklingsløp som den (nærmest) eneste. Det er opplagt store utfordringer knyttet til arbeidslivet, kontroll med data, bias og mer.

Det er også veldig viktig at alle, også fagfolk utenfor teknologisfæren, tar del i debatt(ene) om AI. Et eksempel er om bruk av AI i autonome våpen hvor det norske initiativet Lytt til oss har reist en debatt. Det er det selvfølgelig en mulighet for at filmen kan bidra til, men dessverre vil den antagelig bidra til debatt (og frykt) basert på et worst case scenario og i liten grad bidra til den opplysningen filmskaperen hevder å søke og representere.

Les også

Gir et problematisk og ubalansert bilde av AI

Inga Strümke (PhD i partikkelfysikk og AI-rådgiver i PwC) og Morten Goodwin (PhD, Nestleder Senter for Kunstig Intelligens-forskning Universitetet i Agder), to ledende fagpersoner på feltet i Norge, har skrevet godt om det problematiske ved filmen når de bla sier:

"Filmen iHuman fremstiller derimot AGI som et uunngåelig faktum. Dette stemmer ikke! AGI er en mulighet, på samme måte som det er mulig at romvesen plutselig dukker opp. Vi vet simpelthen ikke hvilke og hvor store fremskritt som trengs for å ta steget fra dagens smale intelligente systemer, til en maskinell intelligens som kan forstå og lære på menneskelig nivå. Vi aner ikke om det vil skje de neste ti årene, de neste tusen årene, eller om det er noe vi aldri kommer til å oppleve."

Trenger mer kompetanse inn i debatten om AI

iHuman er ikke første, og garantert ikke siste, bekymringsmeldingen som gir et problematisk og ubalansert bilde av AI og samtidig forsøker å oppheve avsenderen til den eneste voksne i rommet. Det er i seg selv kanskje ikke så viktig. Det viktige nå er at aktører og fagpersoner som jobber med AI, forsker på AI, som utvikler AI videre og som bringer kompetanse inn i debattene gjør sitt for at både debatten og teknologianvendelsen blir mest mulig opplyst, konstruktiv og verdiskapende.

Hvis du skal se filmen så se den med bevissthet om at du kun blir eksponert for en liten, men dystopisk, del av helheten som bør ligge til grunn for vår videre debatt om AI og hvordan det (og annen teknologi) påvirker samfunnet.

Filmen er egentlig mye mer interessant som skisse til en sci-fi skrekkfilm i tradisjonen til monsterfilmene fra 20- til 50-tallet og katastrofefilmene fra 70-tallet som også har fått sin renessanse i Norge. Den kunne kanskje også vært grunnlaget for en oppfølger til Die Hard 4. Som dokumentar er iHuman dessverre ikke i nærheten av så viktig som den både kunne og burde ha vært.

Les også

Kommentarer (1)

Kommentarer (1)
Til toppen