Senterpartiets justisminister foreslår tiltak som statssekretæren fra Arbeiderpartiet i KMD med ansvar for digitaliseringen i forvaltningen, gikk imot da hun satt i Riksrevisjonen. Hva gjør hun med det nå?
Bakgrunn
Stortinget vedtok i våres en omorganisering av domstolstrukturen. Antall tingretter ble redusert fra 60 til 23. Den nye regjeringen vil endre dette ved å gå tilbake til den opprinnelige strukturen.
_logo.svg.png){kind=logo}
Riksrevisjonen påpekte i en rapport i 2019 at 20 tingretter ikke hadde nådd Stortingets mål om at saker skal være avgjort innen tre måneder for meddomsrettssakene, og at 17 tingretter ikke nådde målet på seks måneder for tvistesaker. Fristen for at hoved- og ankeforhandling skal berammes innen to uker etter at en sak kommer inn, ble ikke overholdt i 23 prosent av tingrettenes meddomsrettssaker.
Dette sier Riksrevisjonen er et rettssikkerhetsproblem. Det tar for lang tid før dommer faller. Forskning har også vist at det er kvalitetsforskjeller i dommene, og at det er stor forskjell mellom tingrettene om en dom blir anket eller ikke.
Justisdepartementets svar på Riksrevisjonens rapport den gang var: Det er dagens domstolstruktur med mange små enheter og manglende fleksibilitet som er hovedforklaringen på den lange saksbehandlingstiden.
I en utredning fra Domstolkommisjonen ble det foreslått både en endret organisering av tingrettene, men også et krafttak innen digitaliseringen – et digitalt skifte.
Hovedbegrunnelsen for endret organisering er at det vil sikre erfaringsutveksling og faglig utvikling på tvers av tingrettene. Det vil også gjøre det lettere med en spesialisering, slik at brukere over hele landet vil få tilgang til dommere med spisskompetanse. Dette innebærer ikke nødvendigvis at det ikke skal finnes tingretter lokalt, men at de er integrert i en organisatorisk enhet fremfor å fungere som selvstendige enheter.
Dette vil regjeringen med justisminister Emilie Enger Mehl fra Senterpartiet i spissen, nå reversere. Flere har ment dette er uansvarlig politikk.
Hva er sammenhengen mellom organisering og digitalisering?
Ved å opprettholde gammel struktur vil rettsvesenet i beste fall digitalisere eksisterende interne prosesser med høye investeringskostnader til lav nytte. Ved ny struktur vil ikke bare saksbehandlingstiden gå ned, men erfaringsutveksling av tilsvarende dommer på tvers av tingrettene vil øke rettsikkerheten.
Hvordan ser dette ut i lys av regjeringens strategi om Én digital offentlig sektor, og hvor hensikten med strategien er å «understøtte digital transformasjon i hver enkelt virksomhet, og i offentlig sektor som helhet».
Personvern: En løsning som var god nok i 2018, holder kanskje ikke mål i år
Endring av omgivelsene
Omgivelsene har endret seg siden den daværende domstolstruktur ble etablert for cirka 20 år siden: Demografi, bosettingsmønstre, teknologi, men ikke minst sakstypene har endret seg; en tredel av sakene som går for tingretten, er nå barnevernssaker.
Det er i dag ingen selvfølge at det er domstolene som løser rettslige tvister. Det er ikke uvanlig at både næringslivet og det offentlige velger voldgift. Staten har i de senere år opprettet en rekke nemnder som kan treffe veiledende eller bindende avgjørelser. Grunnen er høye kostnader, lang saksbehandlingstid og manglende spisskompetanse i de alminnelige domstolene.
Dette har medført behov for et nært samspill mellom prosess og juridiske forhold. Domstolene er en del av hele straffeprosesskjeden, der tingrettene samhandler elektronisk med andre aktører i rettspleien, som advokatkontorer, Nav, Skatteetaten, Brønnøysundregistrene, etc. Dette gjelder både straffesaker, men også i sivilprosesser.
I den tidligere strukturen var hver domstol en egen selvstendig og geografisk avgrenset enhet. Den enkelte domstol var ansvarlig for å avvikle sakene som hørte hjemme i rettskretsen, og det var normalt ingen utveksling av saker mellom domstoler på samme nivå.
Domstolkommisjonen konkluderte med at «Nærmere 100 selvstendige domstoler i førsteinstans som i svært begrenset grad trekker på hverandres kompetanse, kapasitet eller ledelse, utgjør et svakt fundament for å møte fremtiden». De mente at daværende tingrettsstruktur var uegnet til å møte dagens og fremtidens utfordringer, og foreslo å etablere større rettskretser og derved større domstoler. Dette forslaget fikk flertall i Stortinget våren 2021.
Nye brukerbehov
En sentral forutsetning for enhver digitalisering er at en klarer å identifisere hvem som er «brukeren». I dette tilfelle skulle det være åpenbart at det er hensynet til rettsikkerheten, domstolenes uavhengighet, likebehandling i straffeutmålingen og barnet i barnevernssaker.
Men justisministeren legger seg på en annen definisjon. Det er sorenskriveren, de ansatte og kommunen selv og deres synspunkter som må vektlegges når en skal vurdere hva som er en hensiktsmessig organisering av domstolstrukturen, sa hun i Politisk kvarter i NRK forleden.
Smidig transformasjon vs. smidig stagnasjon
Digital transformasjon
Norge var tidlig ute med digitalisering av domstolsektoren. Lovdata ble etablert som et elektronisk publiseringssystem for rettslig informasjon allerede i 1981, som det første i sitt slag i Europa. I 2003 fikk en saksbehandlingssystemet Lovisa.
Men Lovisa har store begrensinger i forhold til dagens behov. Det er ikke egnet til erfaringsoverføring da dataene er ustrukturerte og lagret som tekstfiler. En dommer i én tingrett får heller ikke tilgang til lignende saker fra andre tingretter. Det reduserer muligheten for kompetanseoverføring mellom ulike tingretter.
Domstolkommisjonen mente det var mulig å frigjøre betydelige midler ved å tilpasse organiseringen til dagens og fremtidens virkelighet og behov. Uten en slik omorganisering vil en digitalisering av domstolene kreve store budsjettøkninger, men da kun til å digitalisere egne, interne prosesser. Konsulentfirmaet Metier har vist at digitaliseringskostnadene vil bli vesentlig høyere med daværende domstolstruktur enn den struktur kommisjonen foreslo.
Digitalisering av eksisterende prosesser for å forbedre saksbehandlingstiden, uten samtidig å foreta strukturendringer i sektoren, vil gå utover både effektiviteten, rettsikkerheten og uavhengigheten i domstolene, sier ett av medlemmene i Kommisjonen, professor Arne Krokan: Hva skal til for å skape en vellykket digital transformasjon i domstolene?
Hva nå?
Regjeringens digitaliseringsstrategi går ut på at etatene må tenke nytt og helhetlig om prosessene i hele verdikjeden. Dette gjelder også for rettspleien: Saksbehandlingen i både sivilrettslige og strafferettslige saker er en prosess som omfatter flere aktører.
Digital transformasjon basert på plattformtenkning, økosystem og deling av data vil medføre at:
- Domstolene samhandler med andre aktører i rettspleien som Nav, Brønnøysundregistrene og advokatkontorer
- Brukere over hele landet får tilgang til dommere med spisskompetanse som har betydning for de mange sårbare gruppene som møter i domstolene - som i barnevernssaker.
- Dommerne vil få faglig utveksling på tvers av tingrettene ved at det blir lettere å få tilgang til relevant data om tilsvarende straffe- eller sivilrettslige dommer/saker.
Men det kan ikke skje ved å gå tilbake til gammel struktur der tingrettene er autonome organisasjonsenheter, hvor de har ulike typer digitale løsninger uten mulighet til overføring av data, og hvor en ikke ser helheten i straffeprosesskjeden.
Den nye organiseringen øker rettsikkerheten, reduserer saksbehandlingstiden og bidrar til faglig erfaringsutveksling mellom dommere - på tvers av hvor tingrettene er geografisk plassert. En slik organisering vil tjene hele landet.
Regjeringen, med Senterpartiet og dets justisminister i spissen, står for det stikk motsatte syn – i strid med alle fagmiljøer.
Statssekretær Gunn Karin Gjul, Arbeiderpartiet, som nå har ansvaret for digitaliseringen i offentlig sektor, satt i styret i Riksrevisjonen da de i 2019 la frem sin rapport om svakhetene i organiseringen av domstolene. Hva mener hun nå?
Tiktok mener amerikansk forbud rokker ved ytringsfriheten
