Ved en tilfeldighet – som kan synes som en tanke – ble eKommune2021 arrangert samtidig som Koronakommisjonens rapport ble lagt frem. Rapporten peker på at uten kommunenes massive innsats, bl.a. til smittesporing, hadde situasjonen sett ganske annerledes ut: «Det er en styrke at kommunene har et stort ansvar for smittevern i Norge. Kjennskap til lokale forhold er viktig når kommunene skal spore opp smitteveier, vurdere hvor alvorlig et smitteutbrudd er og iverksette smitteverntiltak».
Digitaliseringsminister Linda Hofstad Helleland sier at uten kommunenes kreativitet og evne til å ta i bruk nye digitale løsninger, ville bekjempelsen av covid-19 vært enda vanskeligere.
Men konferansen viste at effekten på digitaliseringen er langt større enn bekjempelse av en pandemi. Et paradigmeskifte innen tenkningen om digitalisering, er i ferd med å få gjennomslag.
_logo.svg.png){kind=logo}
Eksemplet er kommunenes digitale løsning av smittesporing.
FIKS Smittesporing
Smittesporing er helt avgjørende for bekjempelse av pandemien. Noe digitalt system for dette fantes ikke; kommunene brukte excel-ark, papir og blyant. KS fikk henvendelse fra flere kommuner om å finne frem til en digital løsning. I Informatikk-miljøet ved Universitetet i Oslo fant de et smittesporingsprogram som hadde en modul for Covid-19 testing. Denne fant en epidemiolog i en kommune som god nok som oppstart. Programmet er bygget på open source og har navnet DHIS2.
Gjennom samarbeid med FHI, Universitet og flere kommuner, ble programmet videreutviklet og gjort tilgjengelig på FIKS-plattformen. Samtidig ble det etablert en privat konkurrent i Troms kommune, ReMin. Disse systemene lever side om side. FIKS Smittesporing har vært vellykket og godt mottatt av brukerne. Senere er det utviklet standardiserte API-er for flere covid19 relaterte «tjenester, f.eks. å gjøre data tilgjengelig fra nasjonale registre (FHI-prøvesvar) til smittesporing via et standardisert API-grensesnitt. Alt dette har skjedd i nært samarbeid med sentrale helsemyndigheter som FHI og Direktoratet for e-helse.
Fersk undersøkelse: Pandemien har bremset digitaliseringsfarten
Hva viser dette eksemplet?
«Nærhetsprinsippet» legges til grunn; applikasjonen utvikles der behovet oppstår. Utviklingen skjer gjennom et aktørsamarbeid, mellom ulike kommuner og med eksterne aktører (leverandører, akademia, nasjonale helsemyndigheter). Markedsprinsippet beholdes; en privat aktør tilbyr samme tjeneste som medfører gjensidig trykk på ny funksjonalitet og innovasjon. Skalérbarhet oppnås, dvs. at det er enkelt å tilpasse ulike kommuners behov, samtidig som ny funksjonalitet legges til, etter hvert som nye nasjonale føringer kommer. Løsningen gjøres tilgjengelig på felles plattform (FIKS) som sikrer rask spredning og autorisert tilgangskontroll. Bruk av standarder og API-er gir tilgang til ny, samspillende funksjonalitet (vaksine, prøvesvar, innreise, klinikermelding, etc.).
Smittesporings-løsningen er dermed blitt en «fellesløsning» for kommunesektoren, tilgjengelig på en «plattform» og inngår i et større «økosystem».
Men hva betyr dette?
Hva er et økosystem?
Digitaliseringsdirektoratet (DigDir) sa på konferansen at et økosystem «er en samling av verktøy og løsninger som skal bidra til at offentlige tjenester oppleves som sammenhengende for brukerne».
Det er en snever og til dels misvisende «definisjon».
Den overser helt at et økosystem er et samarbeid mellom flere aktører som knyttes sammen ved hjelp av standarder og API-er i et samspillende og verdiøkende samarbeid. Plattformen gjør det mulig å understøtte deling av data på definerte, standardiserte formater med autorisert tilgangsstyring.
Data skilles fra applikasjonene, og applikasjonene skilles fra plattformen. Plattformen driftes sentralt, mens brukerapplikasjonene utvikles desentralt og differensiert hos etatene i et samspill mellom etatene og eksterne aktører.
Et «økosystem» innebærer også et betydelig element av nytenkning på gjennomføringen av et digitaliseringsprosjekt. Det etableres små, tverrfaglige og selvorganiserte grupper som utvikler løsninger gjennom eksperimentelle og lærende utviklingsprosjekter, ved hjelp av smidig utviklingsmetodikk.
Utviklingen og forvaltningen er robust, samtidig som den er endringsdyktig over tid.
Det er her digitaliseringsstrategien møter «pandemien». Omverden er i stadig endring, og med økende endringstakt. Selv Akson Journal-prosjektet (som nå heter Felles Kommunal Journal (FKJ) ), som har vært kritisert for å være basert på gammelmodig IKT-tenkning, bygger nå på en slik økosystem-tankegang,
Danmark: Googles skoleprogramvare koster det samme som en cheeseburger
Fellesløsninger og økosystem
«Nasjonale fellesløsninger – tvangstrøye eller muliggjører for bærekraft?» var overskriften på konferansen. Spørsmålet ble reist, men aldri debattert og dermed ikke gitt noe svar.
Her er mitt svar:
Felles løsninger og gode registre er utvilsomt et unikt fortrinn for digitaliseringen av offentlig sektor. Ingen andre land har noe tilsvarende. Betydningen av det er uvurdelig. Smittesporing hadde f.eks. aldri blitt noen felles løsning uten FIKS-plattformen. Fellesløsningene viste også hvor robust infrastrukturen er for å utvikle og distribuere nye løsninger. Det gjør det lettere å dele data mellom etater, og en oppnår skalafordeler og reduserte enhetskostnader ved at brukertilpassede nye tjenester kan utvikles raskere, bredere og billigere enn i dag.
Men mens dette vil øke produktiviteten i dagens digitalisering, er utfordringen å sikre tilpasning til endringer i omgivelsene for fremtidig innovasjon og verdiskapning. Det er her fellesløsningene møter utfordringene som økosystemet gir.
For «fellesløsningene» har noen problemer. Etatenes/kommunenes behov kan være forskjellige, men det kan bli «den sterkestes rett» (den største brukeren) som bestemmer videreutviklingen. I tillegg kan det bli fokus på «intern digitalisering» av fellesløsningen, og ikke på utvikling av nye løsninger i en verdikjedeintegrasjon.
Den viktigste utfordringen er allikevel hvordan felleskomponentene finner sin plass i et økosystem:
- At de kan foreta en rask tilpasning til endringer i omgivelsene og nye brukerkrav
- At det legger grunnlag for fleksibel systemutvikling preget av domenedrevet design
- At det legges til grunn veldefinerte prinsipper og standarder for deling av data
- At det muliggjør en tverrfaglig systemutvikling basert på tilpasningsdyktig kultur og styring
Regjeringens digitaliseringsstrategi fra 2019 setter fokus på utvikling av tjenester basert på livshendelser, som forutsetter samarbeid med aktører på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. I den forbindelse ble begrepet «økosystem» introdusert.
Men økosystem-tankegang slik vi ser det fra smittesporings-eksemplet, forutsetter samarbeid ikke bare langs verdikjeder, men på tvers av verdikjeder.
Rollefordeling stat – kommune for utvikling av fellesløsninger
Regjeringens digitaliseringsstrategi har felles økosystem for stat og kommune som eget innsatsområde. Men samtidig har det vært et uavklart problem om rollefordelingen mellom dem når det gjelder utviklingen av «fellesløsninger».
Statssekretær Paul Chaffey presiserer at nasjonale fellesløsninger som benyttes på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer, blir normalt utviklet i regi av staten. Samtidig har KS på sin side fått en sterkere innflytelse for å samordne utviklingen av fellesløsninger som svar på behov i kommunene og/eller fylkeskommunene. Det innebærer både en klarere rollefordeling mellom stat og kommune mht. utviklingen av fellesløsninger, men også et klarere ansvar for KS å samordne og utvikle fellesløsninger for hele kommunesektoren.
Han skriver i en epost til meg: «Kommunesektoren står fritt til å utvikle sine egne fellesløsninger. Det er positivt at kommunene samler seg om å utvikle felles funksjonalitet for felles behov, ikke minst har vi sett dette under pandemien og løsningene som er etablert på FIKS-plattformen».
#
Digitaliseringen i kommunene har skutt fart under pandemien, skriver KS. Men det er ikke bare tempoet som er endret. Det har også retningen.
Mobilnettet: Venter i spenning på «Ingunn»
