Under lanseringen av «IKT i praksis 2021» i forrige uke ble helsebyråd Robert Steen (AP) spurt om et eventuelt regjeringsskifte ville gi ny digitaliseringsstrategi. Han svarte bekreftende på det:
AP ville ikke gjøre som høyresiden i politikken, sa han, og la teknologien og løsningene utvikles av privat næringsliv for så å selge disse til offentlig sektor. Han ville bygge opp egen kompetanse i offentlig sektor, slik at de kunne bli en strategisk partner for næringslivet. Ut ifra den posisjonen kunne offentlig sektor medvirke til at norske digitale løsninger kunne bli en stor internasjonalt konkurransedyktig næringsindustri.
Statssekretær Paul Chaffey repliserte at dette ikke var nye tanker forskjellig fra hva Høyre mente. Han pekte imidlertid på at det var viktig å invitere IKT-leverandører og privat næringsliv inn som innovasjonspartnere i utviklingen av digitale offentlige tjenester.
Er dette en reell ideologisk og politisk forskjell? Hadde man fått debattert dette noe videre, ville man nok sett det. Å bygge opp egen kompetanse nært knyttet til fagområdene, er helt forskjellig fra hva Høyre vil mene er riktig. Å «insource» kompetanse til offentlig sektor, vil «støvsuge» markedet for relevant kompetanse som kunne brukes mer produktivt i privat sektor, vil Høyre si. AP vil svare at det ikke er snakk om å «insource» konsulentkompetanse, men utvikle fagkompetansen hos etatene slik at de kan bli likeverdige sparringspartnere til leverandørindustrien. Det er også forskjell på hvordan en vil bruke og utvikle markedet; mens AP vil ha en mer pro-aktiv og kanskje regulerende rolle, vil Høyre bruke markedskreftene til å bygge opp en internasjonalt konkurransedyktig IKT-næring.
Lenger kom ikke denne interessante debatten. Men på spørsmål til Paul Chaffey om hva en mente den borgerlige regjeringen hadde oppnådd i de årene den hadde sittet med ansvaret, svarte han:
- Vi har fått slutt på de store offentlige IKT-prosjektene, og tatt grep også organisatorisk for heller å etablere små, effektive digitaliseringstiltak. Min kommentar: Hvorfor da utrede i 8 år et stort IKT-prosjekt i helsesektoren bygget på gammelmodig IKT-forståelse?
- Vi har etablert privat – offentlig samarbeid for utvikling av digitaliseringsløsninger med betydelige gevinster. Min kommentar: Det var vel andre miljøer som tok initiativ til privat-offentlig samarbeid enn KMD og Difi?
- Vi har etablert en felles digitaliseringsstrategi for stat og kommune for å skape sammenhengende digitale tjenester og «en helhetlig offentlig forvaltning». Min kommentar: Dette har vært et ønske fra kommunenes side i mange år, men strategien ble først etablert i 2019. De fleste sammenhengende tjenestene som nå utvikles, vil vise resultater i 2025 ifølge planene Så fort går det ikke.
Disse vil bli leder i Nkoms IT-avdeling
IKT i praksis 2021
Disse kommentarene fra politikerne falt altså under lanseringen av IT i praksis 2021. Jeg har tidligere kommentert at denne type årlige undersøkelse har store faglige og metodiske problemer knyttet til seg, og sier egentlig svært lite. Hovedresultatet i år – som tidligere år – er det går sakte fremover, og på noen avgjørende punkter er det stillstand og (til dels) dramatisk tilbakegang.
Min hovedinnvending er at undersøkelsen ikke tar innover seg den dynamiske utviklingen som skjer både innenfor teknologiområdet og i endringer i omgivelsene, og at den ikke tar høyde for forvaltningens og etatenes/kommunenes egenart.
Undersøkelsen berører derfor aldri de mer grunnleggende spørsmålene. F. eks:
- Utviklingen av «sammenhengende tjenester» er noe mer enn deling av data, og noe annet enn bruk av fellesløsninger. Økosystem dreier seg om å invitere eksterne samarbeidspartnere inn i sin verdikjede for likeverdig samarbeid som tjener alle parter. Det stiller krav til nye samarbeidsformer.
- Deling av data er lettere å få gjennomført mellom privat og offentlig sektor, enn mellom statlig og kommunale etater. Mens det tok nesten ingen tid å få tilgang til skatterelaterte data til bruk for automatisk lånesøknad i banker, tok det 1 ½ år å oppnå det samme mellom Skatteetaten og Oslo kommune for beregning av foreldrebetaling i barnehager. Hvorfor?
- Det er lettere å dele data mellom enheter som ligger innunder samme departement, enn etater som tilhører ulike departement. Hvorfor?
- Grunnmur, infrastruktur og felleskomponenter er ikke statiske elementer; de er like dynamiske som tjenesteutviklingen. Samtidig er det et løpende spørsmål om hvem som skal utvikle «fellesskapsløsningene», og hvem som skal finansiere dem.
- Selv om en nå har en felles digitaliseringsstrategi mellom stat og kommune, er det fremdeles en utfordring at kommunene møter en sektorisert stat, og at det er manglende rolleforståelse mellom stat og kommune. Hvorfor?
- Det er forskjell mellom et departement som har tilskuddsordninger som hovedprodukt, og departementer som ikke har det. Det er forskjell på en kommune som må saldere sine budsjetter, og statlige etater som ikke trenger det. Dette har betydning for finansieringen av digitaliseringsprosjekter.
Forskjellen på induktive og deduktive slutninger
Dette er bare noen eksempler på de utfordringene digitaliseringen i offentlig sektor står overfor. Ikke noe av dette fanges opp av generiske tallstudier basert på selvregistrering. Flere av «måleindikatorene» er lite treffsikre. Ulikheter i «digital kompetanse» (hva nå i all verden det er), er f.eks. lite egnet til å forklare hvorfor noen etater lettere klarer å omstille seg enn andre.
Det finnes heller ingen klar sammenheng mellom «funn» og årsak». En analogi: Du ser ut av vinduet en dag, og ser at gaten er våt. Du antar det er fordi det har regnet. Men det kan også være fordi noen har spylt gaten. Eller at det har vært en vannlekkasje lenger opp.
Poenget er at selv om «observasjonen» er sann (våt gate, lav digital kompetanse), behøver ikke «konklusjonen» være sann. Dette er eksempel på forskjellen mellom induktive og deduktive slutninger: «IT i praksis»-undersøkelsen pretenderer å gi svar på utviklinger som kan ha mange årsaker. En må gå i dybden i analysen av den enkelte etat/kommune for å finne en reell årsakssammenheng. Jeg skal beskrive et slikt konkret eksempel i neste artikkel.
Det er ikke det at den metoden «IT i praksis» bruker ikke har gode intensjoner, men at den svikter i forståelsen av kompleksiteten og sammenhengen i det den måler.
Mast-avlysning: – Risiko for at det skaper slitasje
Digitalisering som politikkområde?
Men en ting kan en være enig om – digitalisering som politisk tema kryper stadig høyere opp på politikernes agenda. Noen eksempler:
- Den norske velferdsmodellen krever høyest mulig sysselsetting for å kompensere for bortfallet av oljeinntekter. Det forutsetter samarbeid mellom NAV og privat næringsliv for mer effektiv arbeidsformidling, kompetanseutvikling etc.
- For å redusere klimagassutslipp er samarbeid offentlig - privat sektor nødvendig for å utvikle teknologier for karbonfangst.
- Helse. For å møte de fremtidige helseutfordringene må teknologi som er utviklet for oljesektoren, overføres til helse- og omsorgstjenesten, såkalt «technology adoption».
Digitaliseringstiltakene må altså være målrettet mot de store politiske utfordringene. Det forutsetter en endring av organiseringen og styringen i offentlig sektor. Men også organiseringen og styringen av offentlig sektor må bli mer formålsrettet i forhold til de store politiske utfordringene.
Partnerforum hadde samme dag som «IT i praksis» ble lansert, en interessant debatt. Der diskuterte de behovet for å innføre en ny forvaltningsreform i form av tillitsbasert styring og ledelse. Men vil en få en total reform på dette området, slik venstresiden ønsker, eller en tilpasning og justering slike enkelte deler av høyresiden ønsker?
Noe vil skje etter valget på dette området uansett hvem som vinner.
Den som velger, får se!
.jpg)
Tietoevry er helt ute: – Vi eier ingen datasentre i Norge i dag
