Cybersikkerhet fraværende i valgkampen: – Politikerne må ta langt større ansvar

Cyberkriminalitet er i dag verdens tredje største økonomi, kun slått av USA og Kina. Med kunstig intelligens som verktøy og 3,4 milliarder daglige spam-eposter, vokser trusselbildet raskt.

Under Arendalsuka møttes eksperter fra helse, finans og sikkerhet for å diskutere: Er Norge rustet for framtidens cybertrusler?

– Da jeg startet som hacker, måtte jeg ta bussen til Blindern for å finne ei bok om det. Nå er alt du trenger et YouTube-søk unna, sa partner i Etisk Hacker AS, Marius Jordet.

Det var Tietoevry Tech Services som inviterte til debatt. Foruten Jordet besto panelet av eksperter fra ulike sektorer:

Bjørn J. Villa, teknologidirektør i Helse Midt-Norge.

Bjarte Malmedal, fagdirektør digital sikkerhet, Næringslivets sikkerhetsråd.

Sigrun Hansen Bock, sikkerhetsekspert og avdelingsdirektør for bank og forsikring i Tietoevry Tech Services. 

Samtalen ble ledet av Jarle Holtet-Lid, avdelingsdirektør for offentlig sektor i Tietoevry Norge.

KI gjør det enklere for hackerne

KI og sikkerhet var temaer som gikk igjen under Arendalsuka 11.-15. august.

– Nasjonal sikkerhet står høyere på agendaen enn noen gang, og det gjelder i aller høyeste grad den digitale dimensjonen, sier Holtet-Lid.

Han peker på at cyberkriminalitet i dag er mer lukrativt enn de fleste lovlige næringer, og at angrep skjer hver eneste dag.

– Jeg vil gjerne begynne med en god nyhet. Situasjonen er faktisk mye bedre enn før. Vi har fått økt bevissthet i ledelsen, og vesentlig sterkere kapabiliteter, sier Villa.

Men truslene vokser i takt med kapasiteten til å avverge dem. Villa peker særlig på kunstig intelligens:

– KI skaper en enorm disrupsjon – spesielt på angriperens side. Den senker terskelen for hvem som kan gjøre skade. Når selv Sam Altman sier han kjenner på uro for neste generasjon KI-modeller, så må vi ta det på alvor.

A-lag og B-lag i norsk næringsliv

Malmedal i Næringslivets sikkerhetsråd trekker fram et annet aspekt: Ulik modenhet.

– Faren er at vi får et A-lag og et B-lag blant norske virksomheter. De store har ressurser, kompetanse og systemer – mens de små og mellomstore henger etter. De rammes både direkte og indirekte, gjennom verdikjedene til de store.

Det skaper sårbarhet på nasjonalt nivå, påpeker han:

– Dette kan ikke løses isolert. Vi må ha en samordnet innsats – på tvers av sektorer og nivåer.

Jordet har en fortid som hacker. Han jobber daglig med å simulere og forstå hvordan angrep skjer, og mener det er lettere for hackere å lykkes i dag enn før:

– Alt du behøver er lett tilgjengelig. Du trenger ikke teknisk kompetanse – du kan kjøpe deg tilgang til ransomware-løsninger og få både instruksjoner og betalt for å bruke dem.

Han forteller om en «Ransomware-as-a-Service»-økonomi som vokser:

– Du får tilgang, verktøy og støtte – nærmest som kundeservice. Alt som trengs er at noen trykker på en e-post. Resten går automatisk.

Når sikkerhet er løsrevet fra kjernevirksomheten

Hansen Bock ser utfordringene fra innsiden av norsk næringsliv og finanssektor.

– Cybersikkerhet håndteres ofte som en egen fagdisiplin, løsrevet fra strategiske beslutninger og kjerneprosesser. Det gjør det krevende å argumentere for sikkerhetsinvesteringer.

Hun advarer mot at sikkerhet blir noe man «får på plass» – i stedet for en kontinuerlig, integrert del av utvikling og drift:

– Løsningene man etablerer, kan være utdaterte før de er i bruk. Det er dyrt, og det oppfattes som lite verdiøkende – dette må vi endre.

Etterlyser politisk handlekraft

Samtidig som angrepene blir flere og mer avanserte, etterlyses handling på politisk nivå.

– Digital sikkerhet er fortsatt ikke på den politiske agendaen, til tross for at vi har hatt utrolig mange politiske utredninger, den første helt tilbake i 2000, sier Hansen Bock.

– Valgkampen pågår, men jeg vil bli overrasket hvis dette er et tema som når opp i dagens politiske debatt. Det finnes for få studieplasser innen cybersikkerhet, og vi har ikke konkrete mål for å bygge en norsk sikkerhetsnæring, fortsetter hun.

– Det er et paradoks at markedet i praksis må forme narrativet om hvordan vi sikrer samfunnet. Politikerne må ta langt større ansvar.

En annen utfordring er fragmentert regulering og sektorvise tilnærminger.

– Vi ser et lappeteppe av krav og føringer som ikke henger sammen. Det gir dobbeltarbeid, ineffektiv ressursbruk og – kanskje verst – uklart ansvar, advarer Malmedal.

Hva haster mest?

Så hva er det aller viktigste som må gjøres for å styrke norsk cybersikkerhet? 

 – Cybersikkerhet må forstås som et lederansvar. Vi trenger kollektivt forsvar, der vi deler trusselinformasjon og erfaringer. Myndighetene må også lette byrden for de små virksomhetene, sier Malmedal.

 – Vi må styrke de samarbeidsarenaene vi allerede har, som Sikkerhetsfestivalen og Attack. Og vi må verdsette det private næringslivet, som bidrar sterkt til å løfte helheten, fortsetter Villa.

 – Det er for lett å selge dårlige sikkerhetsprodukter i Norge. Sverige tilbyr gratis sårbarhetsanalyse til alle bedrifter. Det bør vi få her også. I tillegg må test og beredskap bli langt mer systematisk, poengterer Jordet.

 – Samhandlingen mellom privat og offentlig sektor er fortsatt svak, og basert på udefinerte prinsipper. Bransjen må ta ansvar – men myndighetene må være en tydeligere medspiller, konkluderer Hansen Bock.

Mange har allerede tatt gode grep. Bevisstheten i ledelsen øker, kompetansen styrkes – og samarbeidet er bedre enn før. 

Men KI gir de kriminelle nye verktøy, trusselbildet utvikler seg raskere enn beredskapen.

– Hvis det kommer en virkelig krise, tror jeg vi henger etter. Det er min ærlige vurdering, avslutter Jordet.