Dagens unge vokser opp i en gjennomdigitalisert verden. Det er ikke valgfritt.
Barnehagen, helsevesenet, NAV – alt går digitalt. Trikkebillett og fritidsaktivitet organiseres i et utall apper. Støvsugeren er robot, lys og varme styres via app. Telefonen kan låse opp døren og bilen sender data til gud vet hvem. Velmenende foreldre googler alt fra ferie til utslett. Å dele dine innerste tanker og private opplevelser, er å anse som en særdeles attraktiv og lukrativ jobb.
Det er ikke et stort driftsproblem i familien AS. Kanskje lugger det litt i personvern og demokratisk fostring. At en ukjent «noen» muligens sitter på informasjon om hvor vi er og hvem vi snakker med. Kanskje særlig i disse valgtider.
_logo.svg.png){kind=logo}
Men så er det fremtiden. Fordi barn, de er ambisiøse. De vil bli prinsesse, astronaut, kriger og byggmester. De kan få tilgang til viktig informasjon og viktige personer. De stille til valg eller bli noen andre lytter til. De kan bli journalister, i forvaltningen, innen forskning eller i konsulentbransjen. I sum, de kan bli noen vi ikke ønsker at fremmede makter kan manipulere, utpresse eller rekruttere.
Første loven som regulerer datasentre
Så kommer tyvegodset fra de mange datainnbrudd hos kommersielle og offentlige aktører. Denne selges til hvem som helst, uten krav om identifikasjon, tekniske ferdigheter eller økonomiske muskler. Det er relativt enket å få tilgang til personsensitiv informasjon og konfidensiell kommunikasjon som kredittkort, medisinsk historikk, pass og geolokalisasjon.
Vi ser allerede at de kommersielle dataene er anvendt for etterretning og sporing av enkeltpersoner, i tilrettelegging for dataangrep, i kartlegging av skjermede lokalisasjoner, samt som et verktøy i påvirkningsoperasjoner. Kimen til bekymring er om manglende datakontroll kan bli en akselerator for det man kan kalle datadrevne cyberoperasjoner.
Fordi når det kommer til spionasje, sabotasje og påvirkning, så er tilgang alfa og omega, det være seg relasjonell tilgang eller å finne ut hvor døren er. Det er fellesnevnere på tvers av (datadrevne) militære operasjoner, kommersielt salg av varer og tjenester, og datadrevet promotering av legitime politisk budskap.
Såkalt personalisering, altså budskap tilpasset dine unike omstendigheter som familie eller interesser, sammenfaller med hvor ofte noen trykker på en ondsinnet lenke. Du kan kjøpe oversikt over hvilke enheter som beveger seg rundt skjermede lokalisasjoner, og så følge disse ut i den store verden. Kommersiell kartlegging av nøkkelpersoners atferd og større miljøer er en trygg måte for utenforstående å skaffe en generell oversikt, følge politiske motstandere og sette press på politiske eksilmiljø. I utforming av strategier for desinformasjon, er det verdifullt å vite hvilket bål de bør helle bensin på, hva som rører seg i samfunnet, samt hvem eller hva som er de svake ledd.
Ønsker leveringsplikt for bredbånd
Dette er ikke et argument for å dumpe alt bak en slags digital nasjonal festningsmur. Eller kaste på sikkerhetsgradering og så anse saken som løst. Staten hverken kan eller bør ha total kontroll over borgernes digitale liv. Stadig økt overvåkning vil alltid være utfordrende for demokratiske prinsipper og vår samfunnsmodell.
Vi skal ikke bli hysteriske, men vi bør ha en reell samtale om hva den kommersielle overvåkningsøkonomien faktisk innebærer. Vi har lært at den sikkerhetspolitiske forståelsen kan endre seg raskt. Fantasi og kreativitet tilsier at vi stadig vil finne nye bruksområder for billige, tilgjengelige og gjenbrukbare datasett. Ufarlig i dag er ikke nødvendigvis trygt i morgen.
Demokratisk oppdragelse forutsetter en privat sfære til å få utvikle sine meninger. De som stiller til valg i 2044 bør ha det samme rom som vi fikk. De bør få si sleivete ting, de bør få google rare saker, de bør få gå uortodokse veier – uten at det nødvendigvis biter dem i baken når de blir voksne. Når de kanskje endelig får bli prinsesse. Eller i det minste ordfører.
De som deler data, bør premieres
