Etter krigen ble det utarbeidet en politisk visjon som pekte fremover. Landet skulle gjenoppbygges. Teknologiutvikling i samarbeid med forskningsmiljøer og næringslivet var avgjørende for å lykkes. Det skapte ikke bare Norsk Data og programvareselskaper som Fast og Opera, men også verdensledende miljøer innenfor skipskonstruksjon og seismiske undersøkelser, og det la grunnlaget for en effektiv og konkurransedyktig offshoreindustri.
I dag trenger vi en ny visjon. «Klimakrise» og «hva skal vi leve av etter oljen» er «burning platforms», kriser som tvinger oss til å tenke nytt. Men de er akkurat det – kriser og ikke visjoner. De evner ikke å gi håp for fremtiden. Visjonene er blitt til dystopier, marerittaktige fremstillinger av fremtiden. Det håpløse i dystopiene skygger for beskrivelsen av en positiv fremtid som alle kan dele. Men dystopien deles ikke engang av den internasjonale oljenæringen, som nå har felles klimamål om nullutslipp innen 2050.
«I dag dominerer de dystre dystopier, mens positive visjoner med potensial til å samle glimrer med sitt fravær», skriver professor i økonomisk historie Einar Lie i en kronikk.
En positiv visjon som samler landet om nye mål, mangler. Det vil være den nye regjeringens viktigste utfordring. Jeg prøver meg med en skisse av en slik visjon og handlingsplan som kommentar til regjeringsforhandlingene:
Slik fungerer cyberforsikring
Det grønne skiftet
Visjonen for fremtiden er allerede klar – og vedtatt av Norge og verden. Den sier at vi skal ha nullutslipp av klimagasser i 2050.
Analyser viser at det er fullt mulig å nå det målet. Det er også samfunnsøkonomisk lønnsomt. Halvparten av den teknologien som skal til for å løse dette, er her allerede. Den må bare industrialiseres og kommersialiseres. Den andre halvdelen må utvikles. Resultatet vil bli nye arbeidsplasser, ny verdiskapning og ny kompetanse i alle ledd.
Fra å være begrensende – omstillingen blir dyr, kostnadsfordelingen vanskelig og vi mister konkurransefortrinn fordi andre land gjør det motsatte – må det skapes en positiv visjon som alle deler.
Digitalisering og teknologiutvikling er helt nødvendige forutsetninger for å realisere visjonen om nullutslipp i 2050:
Digital Norway har vist hvordan digitalisering og det grønne skiftet er to sider av samme sak. Eksemplene er energisparing, effektivisering av bygg- og anleggsbransjen, prediksjon for å optimalisere drift og vedlikehold av maskiner samt helt nye tjenester basert på sirkulærøkonomi og så videre. Folk må på jobb, og varer må til markedet: ITS Norway har påvist hvordan for eksempel kunstig intelligens kan brukes til å oppnå en mer effektiv, trafikksikker og miljøvennlig transport.
EU har utarbeidet taksonomier, det vil si kriterier for hva som er miljømessig bærekraftige aktiviteter. Disse kriteriene legges nå til grunn for digitaliseringen innen en rekke næringer, som finans, avfallsnæringen (biogass), kommunesektoren etc. Dette er ikke begrensninger, men muligheter, for digitalisering i sammenhengende verdikjeder og i enkeltstående bedrifter/etater.
To spørsmål reiser seg likevel. Hva er utfordringene, og hva har dette med regjeringens kommende politiske plattform å gjøre?
Digitalisering og det grønne skiftet
Digitaliseringen har kommet langt i Norge innenfor store deler av tjenesteytende næring. Eksemplene er bank/finans og mediene. Samtidig har digitaliseringen kommet kort innenfor deler av produksjonsindustrien, i transportnæringen og i deler av forvaltningen. Men resultatene er ikke entydige; en har kommer lenger innen landbruk og sjømatindustrien enn i bygg og anlegg, og en har kommet lenger i Skatt og Nav enn i helse- og kommunesektoren.
(Det forbauser meg stort at Senterpartiet i valgkampen ikke fremhevet det arbeidet landbruket har gjort for å utvikle klimaavtrykk som grunnlag for miljøvennlig husdyrhold og kjøttproduksjon).
Deling av data er et kjernepunkt i en slik miljøvennlig strategi. Målet er å automatisere dataflyten gjennom hele verdikjeder. Men her har man utfordringer: Verdikjedene kan være fragmenterte; det finnes ingen reell verdisetting av data, og det er vanskelig å regne ut hvilken verdiskapning dataflyt har. I tillegg vil dataene ofte eies av tredjepart. Til syvende og sist innebærer dette endringer i både bedriftenes/bransjenes prising av sine tjenester og forretningsmodeller.
Deling av data endrer også styringsstrukturen i en bedrift – det blir et tettere forhold mellom saksbehandler/fagpersonell og etatens/bedriftens kunder. I tillegg er «deling av data» det samme som å utforske det uutforskede: inngå samarbeidsprosjekter på tvers av verdikjeder og etablerte samhandlingsformer, søke det usikre fremfor det sikre.
Det er derfor ikke teknologien det står på, men tregheten i samfunnsstrukturene og i bedriftenes/etatenes tilvendte holdninger: At alt det vi tror på, ikke kan være annerledes.
Lover konkrete mål: – Jeg har vært teknologioptimist hele tiden
Digitaliseringsstrategier og politiske visjoner
Hva har dette med regjeringens politiske plattform å gjøre?
Staten er en del av enhver bedrifts verdikjede enten den vil eller ikke. Enten i form av å være kjøper av varer eller tjenester,eller som en del av et regulatorisk regime i form av lovverk eller markedsregulering.
Det er for lettvint å si at «markedet ordner omstillingen, bare vilkårene for fri konkurranse er gode nok». Statens oppgave er å sørge for at ikke egennytten går ut over fellesskapets interesser. Da må den engasjere seg på områder som sikrer at fellesinteressen trumfer egeninteressen. Noen konkrete forslag kom i det datadelingsutvalget som regjeringen nedsatte i fjor. De sier:
- Datadeling vil være et viktig element i utvikling av nye, bærekraftige næringer. Denne delen av næringsvirksomheten har størst vekst i andel av BNP, og vil være dominerende i verdens verdiskapning. «For å lykkes i å vedlikeholde en bærekraftig velferdsstat når oljeinntektene reduseres, må vi anstrenge oss for at en større andel av denne verdiskapingen kommer til Norge».
- Det at vi har kommet kortere enn andre europeiske land i digitaliseringen av industrien (men lenger enn USA), vil kunne snus til en fordel. «Det faktum at norsk næringslivs sterkeste miljøer er innen kapitaltunge bransjer dominert av komplekse, fysiske systemer er en fordel i denne sammenheng, fordi effektiv bruk av digitale teknologier innen slike systemer er mer krevende enn i tjenestenæringene, og gir en fordel til aktører som har sterk domenekompetanse».
- Vi må forsterke samarbeidet og samhandlingen mellom privat og offentlig sektor for god datautveksling. «Det bør være en tydelig ambisjon å samhandle med privat sektor, slik at produktivitetstiltak i det offentlige tilrettelegges på en måte som styrker, og ikke svekker næringslivets produktivitet».
Utvalget foreslår her en nasjonal strategi for deling av data i et samspill mellom offentlig og privat sektor som grunnlag for omstilling til nye, bærekraftige næringer.
Det er imidlertid synd å si at disse forslagene fikk gjennomslag i den stortingsmeldingen om datadrevet økonomi som ble lagt frem i vår. Plattheter som «data skal åpnes når de kan, og skjermes når de må» og «bedre utnyttelse av data er viktig om Norge skal lykkes i overgangen til et mer bærekraftig samfunn og en grønnere økonomi» er ikke i nærheten av noen visjon eller noen handlingsplan.
Der den forrige regjeringen mislyktes, har en ny regjering nå en enestående mulighet.
Formålet med en visjon er å angi retning, være samlende og å gi trykk. Digitaliseringsmålene i både offentlig og privat sektor settes da for å realisere den politiske visjonen. Utålmodigheten er stor; en etterlyser en samlende visjon og handlingsplan som et «push» for forvaltningen, bedrifter og næringsliv.
Men kan en regjering Støre bli større enn særinteressene til det enkelte parti? Kan fellesskapsinteressen trumfe partienes egeninteresser for å skape en ny visjon for Norge?
Se lista: Disse vil ha ansvar for IT-politikk i nytt departement
