Kritikken mot Direktoratet for E-helse og Akson-prosjektet har haglet gjennom sommeren og utover høsten. Ferden mot målet, som er å sørge for at de ulike delene av Helse-Norge snakker bedre sammen digitalt, er spekket med hevede pekefingre.
Kritikerne fikk nylig et gjennomslag ved at Riksrevisjonen vil gjennomføre en granskning av arbeidet. Men også tilhengerne av Akson-prosjektet har fått sitt, ved at prosjektet tildeles 280 millioner kroner i forslag til neste års statsbudsjett. Ironisk nok kom nyheten om Riksrevisjonens granskning og tildeling i statsbudsjettet på samme dag.
KI-forordningen er godkjent – nå er vi i en ubehagelig limbo
_logo.svg.png){kind=logo}
Høy risiko
Kritikerne er mange. Blant dem er Legeforeningen, Abelia, Oslo kommune og mange flere. Motstemmene har flere ankepunkter. Prosjektet er for dyrt, for omfangsrikt og har høy risiko. Det det tar for lang tid og bidrar ikke til å utvikle løsninger her hjemme, men spiller en verdifull mulighet rett i hendene på en internasjonal leverandør.
I pressen er det spesielt Aftenposten som har gått i front med kritikk. Avisen har vært spesielt opptatt av Aksons bruk av konsulenter. Både fordi det er brukt store beløp på eksterne tjenester og fordi konsulentselskapet PwC har innehatt en alt for sterk posisjon i prosjektet. Også inhabilitetskortet har vært fremme hva angår konsulentbruken. Dette ble imidlertid nylig tilbakevist etter en rapport fra advokatfirmaet Kluge.
22 milliarder - 18 år
Det mest sentrale ankepunktet rundt Akson synes å være at prosjektet vil koste 22 milliarder over 18 år. Kombinert med risikoen for likevel ikke å ende opp med en god løsning.
Selv om prosjektet, slik vi ser det, ikke er endret vesentlig etter all kritikken, har i hvert fall kritikerne fått kommet til orde. Ingen kan i ettertid si at prosjektet ble gjennomført uten at opponentene fikk komme til orde. Spaltemeterne de har fått disponere er betydelig.
Hvor mye av kritikken Direktoratet for e-helse tar til seg, har vi ikke oversikt over. Men som vi har skrevet tidligere, vil det nok være klokt og smart å adressere de viktigste innspillene.
Også tydelig støtte
I stormen rundt Akson kan det virke som om prosjektets støttespillere har druknet. Men de finnes. Et stort antall kommuner har allerede meldt seg på prosjektet, og ser på det som den eneste realistiske veien til å skape en digital løsning der vi som innbyggere får en journal som samler all informasjon om våre feil, mangler, diagnoser, medikamenter og behandlinger.
For oppgaven må løses. Noen må simpelthen digitalisere Helse-Norge.
Egentlig er det en skandale at dette ikke har kommet lengre. Skattemeldingen har blitt digital. Og bank- og finansinstitusjonene har for lengst digitalisert sin virksomhet. Det dreier seg også om følsomme persondata.
Ingen konfliktløse alternativ
Kritikerne har åpenbart sine syn på hvordan oppgaven burde vært løst. Dilemmaet, slik vi ser det, er at uansett hvem som kommer på banen med en løsning for Helse-Norge, så vil det være kritikere og opponenter. Egeninteressene synes å florere når Helse-Norge diskuterer løsninger. Derfor tror vi ikke at det finnes støyfrie alternativer til Akson.
Den største risikoen forbundet med prosjektet, er tydelig og todelt.
Det ene scenariet er at Akson-prosjektet feiler totalt. Da er vi like langt. Og Direktoratet for e-helse (med flere) vil bli kritisert for ikke å ha lært av kritikken som har fremkommet.
Det andre scenariet er at kritikerne klarer å stoppe Akson. Faren er da stor for at vi får nye runder uten at noe skjer. Og når et alternativt løp endelig blir lansert, vil bare nye kritikere komme på banen. Treneringen vil trekke ut videre.
Det fremstår riktignok mer som en spådom, men vi tror det er større risiko forbundet med å stoppe Akson enn at prosjektet bommer så totalt at det ikke blir til nytte.
For den største risikoen for fremtidens helsevesen er at ingenting skjer. 22 milliarder over 18 år fremstår som en god investering for endelig å få digitalisert denne delen av Helse-Norge.
Vi må akseptere at også det offentlige Norge må kunne ta risiko for å flytte verden fremover.
Det er spesielt ein ting som skurrar i nasjonale trusselvurderingar
